Adam Bucko er en forfatter og aksjonist jeg har hatt gleden av å følge i en del år, i skriftlig form både i Klassekampen og Kirke og Kultur. Med denne boka blir det tydelig hvordan arbeidet hans blant fattige folk bl.a. i New Dehli og New York har gitt ham en radikal teologi i tradisjonen etter Dorothy Day og Richard Rohr. Hjertesorger og sammenbrudd påkaller vår selvinnsikt og medmenneskelighet, men er også veien til ny våkenhet.

PREST OG FORFATTER: Adam Bucko tilhører den episkopale kirken i New York. Hans siste bok, «Let your heartbreak be your guide» tar utgangspunkt i pandemiens erfaringer, særlig hos unge. (Foto: fatheradambucko.com)

Anmeldelsen er publisert hos Vårt Land

Dikt som skrift kan utvikle og modne vår leseevne, fordi det gode diktet inviterer til å lese langsomt. Rebecca Kjelland er en slik poet der lesning og undring får rom og form. Spenstig bok! / Som sakpoet har jeg utforsket denne leseformen som beslektet med det jeg kaller lesning av natur, altså at poesi og sansning gjensidig beriker hverandre. Mer om det senere. // Desverre har Vårt Land nektet meg å publisere mine anmeldelser på egen blogg, så her blir det å tegne et abonnement:

«Det skal godt gjøres å utgi en bedre diktbok i 2023»

Freddy Fjellheim / The trembling joy of undulating from line to line / translated by Naïd Mubalegh

Jorie Graham is a tenacious fighter who has been building up her liberating poetic arsenal for two decades.

The meeting with Jorie Graham’s (b. 1950) new poetry book TO 2040, published in April 2023, leaves marks, and the highly necessary and rejoicing celebration of this great authorship already started in the fall 2022 with the publication (TO) THE LAST (BE) HUMAN. The book gathers her four groundbreaking poetry collections Sea change (2008), Place (2012), Fast (2017) and Runaway (2020). Notice that the rate of publication increases along with title choice, and the American poet’s acute poetry also increases in intensity. Readers and authors – a culturotope threatened with extinction? – will with these books be allowed to enter a poetic world where linguistic form and rhythm become the bearers of a mystical hope from an unknown future, like a disenchanted Elysium. It is the slightness of this hope which seizes in Jorie Graham’s new book TO 2040, where the poetic voice shows the way to the musica practica of reading.Have we lost both the ancient languages and the shared songs in the madness of nature loss? Song can show to be liberating, like the children’s songs we learnt became liberating for the voice and the imagination, the «song treasure» (sangskatten) as we say in Norwegian about folk songs, which once gave us historical belonging and the experience of generations for free, or like the songs we sing along with masters like Bob Dylan or Alicia Keys. This said, it doesn’t mean that Graham’s poems are singable, but the reading is.

Les videre

Hvorfor så taus, ordfører Martinsen?

Kommunen kuttet trær ved/på grensen til  privat eiendom, var ikke varslet. Ørebekk
Foto: Freddy Fjellheim

Når en kommune opptrer brutalt og kommuniserer maktfullkomment, må fellesskapet varsles.

En skyfri morgen forrige uke kom jeg til å se ut av kjøkkenvinduet. Jeg har en kronisk sykdom som gjør meg lysfølsom, og jeg hadde merket et skarpere lys. Stort er sjokket da jeg oppdager at en rekke trær og busker mot tilstøtende kommunal vei er fjernet. Til den rantende lyden av en motorsag kommer jeg meg smått om senn ut av huset og blir vitne til ren vandalisme. Jeg får reddet et par stubber, men synet av naturinngrepet er likefullt forferdelig.

Les videre