Når en kommune opptrer brutalt og kommuniserer maktfullkomment, må fellesskapet varsles.
En skyfri morgen forrige uke kom jeg til å se ut av kjøkkenvinduet. Jeg har en kronisk sykdom som gjør meg lysfølsom, og jeg hadde merket et skarpere lys. Stort er sjokket da jeg oppdager at en rekke trær og busker mot tilstøtende kommunal vei er fjernet. Til den rantende lyden av en motorsag kommer jeg meg smått om senn ut av huset og blir vitne til ren vandalisme. Jeg får reddet et par stubber, men synet av naturinngrepet er likefullt forferdelig.
Utgangspunktet for dette essayet er samleutgjevinga av den amerikanske poeten Jorie Grahams fire siste diktbøker. Dei fire bøkene blir også sett i lys av den komande boka, TO 2040, som essayforfattaren har hatt tilgang til og kommenterer.
AV FREDDY FJELLHEIM / TEGNING VED SINDRE EKRHEIM
Jorie Graham er en lærd fighter som i to tiår har bygget sitt frigjørende poetiske arsenal
Møtet med Jorie Grahams (f. 1950) nye diktbok TO 2040, som utkommer i mars neste år, setter spor, og den høyst nødvendige og gledelige feiringen av dette store forfatterskapet skjedde allerede høsten 2022 med utgivelsen (TO) THE LAST (BE) HUMAN. Boken samler hennes fire banebrytende diktsamlinger Sea change (2008), Place (2012), Fast (2017) og Runaway (2020). Legg merke til at utgivelsestakten øker med tittelvalget, og den akutte poesien til den amerikanske poeten tiltar da også i intensitet.
Lesere og forfattere – en utrydningstruet kulturotop? – vil med disse bøkene få inntreden i en poetisk verden der språklig form og rytme blir bærer av et mystisk håp fra en ukjent fremtid, lik et avfortryllet Elysium. Det er det svake ved dette håpet som griper i Jorie Grahams nye bok TO 2040 der den poetiske stemmen viser vei til lesningens musica practica. Mistet vi både urspråkene og fellessangen samtidig med det vanvittige naturtapet? Sang kan vise seg å frigjøre, slik barnesangene vi lærte ble frigjørende for stemme og fantasiliv, og «sangskatten», som vi sier på norsk om folkesangene, som en gang ga oss historisk tilhørighet og generasjoners erfaringer helt gratis, og sangene vi synger med på fra mestere som Bob Dylan og Alicia Keys. Dermed ikke sagt at Grahams dikt er sangbare, men lesningen er det.
VED KYIV: Skytingen ved Babyn Jar i 1941 regnes som den største enkeltstående massakren mot jøder under andre verdenskrig. Bildet skal vise sovjetiske krigsfanger i ferd med å jevne ut sandtaket i kløfta få dager etter massedrapene. (Foto: Wikimedia)
Marianna Kiyanovska er en av Ukrainas mest kjente og mest prisbelønte poeter. Hun arbeider også som oversetter. En tid etter den russiske tjuvraidet mot Krim, begynte hun å tenke på alle dem som møtte sine siste redsler ved Babyn Jar, en ravine i utkanten av den ukrainske hovedstaden Kyiv. 33.771 jøder ble myrdet der i løpet av to septemberdager i 1941. Til sammen ble minst 100.000 mennesker henrettet ved Babyn Jar under andre verdenskrig. I uker ble hun lydig sittende å lytte, skrive. Deretter lå hun syk i flere måneder.
Nettopp den tunge, men skapende plikten til å lytte, gjør at dette enestående verket kunne bringes inn i samtiden. Et av diktene slutter slik, det er en gutts stemme:
« … I have mama, Adam waiting for me at home/ mama probably weeps Adam wails/ bruises on my arm never mind it’ll heal/ shot sounds nearby a machingun bursts/ Yurka on his back staring at the sky/ I’ve been hit, it hurts, can’t tell which part/ blood all over me, mama’s worried sick».
Tilfanget av poetiske virkemidler vitner om en erfaren debutant som komponerer et diktforløp der korte og lengre dikt utveksler og ivaretar prosaens dybdeformat og poesiens erkjennelsesform.
Jeg områr meg og tør påstå at det sentrale elementet i Toto Hølmebakks Almakolender, der allerede den lekfulle tittelen tar opp i seg poetnavnets stavelser, er snø. Snøen i denne debutboken kan være metafor, hendelse og motiv, men jeg finner sjelden at den kjølige hvithetens krystaller opptrer i kontraster. Det finnes vage forskjeller mellom svart og hvit, og «rødt» og «hvitt» forekommer hyppigst, men det er likevel som lesningens milde mørke er vevd inn i diktene, forskjellsløst. Jeg kunne komme til å tenke at dette er tegnet på modenhet, en omforent behandling av tradisjonelle motsetninger mellom lys og mørke, med kroppens egen skrift i minnets meddelelsestrang, men la oss nå se.
Steinar Opstad dikter om arketypiske relasjoner, særlig den mellom sønn og far og brødre, med en morsskikkelse som blir disse karenes mentale omgivelse. Gardsliv, odel og floghavre er den tradisjonsbundne settingen.
I den nye boken Å være flere antyder allerede tittelen at disse relasjonene utvides, og at forfatterskapet utforsker nye horisonter. Den sentrale hendelsen er en fars død og en sønns nye liv. Åpningsdiktet antyder en variert mildhet i landskapet:
Sola lyser lavt over jordene i dagene etter at faren min døde
Hvordan snakker gutta når de virkelig tenker, og hvordan tenker de når orda ikke strekker til? Debutantboka «med stor og stum k» utfolder denne problematikken i et fortellende dikt.
Thomas Stene-Johansen er debutantens navn, født i Fredrikstad. Herfra kommer for tiden markante yngre forfattere som Victoria Kielland, Roskva Koritzinsky, Joanna Rzadkowska og Casper André Lugg, for å nevne et knippe. Kielland er kjent for sin originale fremstilling av byen i romanen Dammyr (2016)
Stene-Johansen skaper et utenfra-perspektiv på Fredrikstad gjennom gutten som er innflytter til den gamle Østfold-byen. Det tar ikke mange sidene før «østsida» og fotballklubben blir møteplass for to ferske kompiser. Før det har jeg-fortelleren på nåtidsplanet rukket å antyde både krise og isolasjon. Hva kan ha skjedd?
Happening, assemblage, event – Yoko Ono definerer i denne boka selv forskjellene på motebegrepene fra kunsten på 60-tallet. For eksempel: happening er planlagt, event er tilfeldighet. Fluxusbevegelse, konseptkunst, meditasjonstripper – alt er innbegrepet i Onos kunstneriske virke, som også kan forstås som en form for kontinuerlig (ut)forskning av tilværelsen.
Hvis ikke det hadde vært for Simen Hagerups navn, ville jeg nok strøket forbi utgivelsen av den ikoniske Grapefruit (1964, 1970). Når en så egnet forfatter og kritiker fordyper seg i Onos utflukter i språk- og tingverdenen, lytter jeg meg nysgjerrig gjennom en oversettelse som virker stilsikker til tusen, og med noen årvåkne simenhagerupske preferanser i ordvalgene. Dessverre var det ikke anledning til å vurdere den norske utgivelsen opp mot originalteksten, men oversettelsen virker både konsekvent og oppfinnsom.
Skal en poet nøye seg med allmenndannelsens ord og uttrykk, eller er det fritt valg på øverste hylle?
Geir Halnes er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og nå forfatter av tre diktsamlinger, i tillegg til et 70-talls publikasjoner innenfor nevrovitenskap og desslike. Han kom nylig med en diktbok full av vidd og en del vanskelige begreper. Jeg tenker at interesserte lesere må forventes å kunne google fagterminologi hen ikke har umiddelbar tilgang til, og samtidig få oppdage poesi som er noe mer enn ord på tube. Også dikt kan lede til ny kunnskap og dypere forståelsesformer.
Sober litteraturkritikk har noe til felles med den rene litteraturen; den unnviker med estetiske midler «det store vi» og forsverger de mange liksom-likestilte jegene. Disse samtids-jegene flokker seg i små og store fjesgrupper og andre klikker, for så å kretse videre i små og store romaner, i korte og lange dikt, i breie og smale bokanmeldelser. Men de slipper ikke inn i Vannverk.
Enn si i vaskesedler: Allerede forlagets definisjonsmakt kan bidra til å underminere denne diktsamlingens subversive kraft ved å plassere diktene i «et levende, pumpende økosystem». Salgbart i ditto kritikernisjer, ikke direkte galt, heller, men i litteraturens kretsløp kan mye forspilles ved fiffig systemaksept.
Den optimale litteraturkritikken er ressurskrevende og forutsetter strengt tankearbeid og kritiske begrunnelser. La det i den sammenheng være bemerket at de fleste norske bøkene jeg anmelder er velvillige. De kommer leseren i møte og ber om godt vær.
Ikke slik med Sifonofor. Poeten tar like godt i bruk den byråkratiske pronomenet «man» og observerer natur og mennesker med en tidvis tørr og forskeraktig saklighet. Tegn til ømhet og sårbarhet blir underlagt tilfeldighetenes spill.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/R3P6ZZVUHJBLTM5QTNTSCBPVPE.jpeg "Wikimedia")
FREDDY FJELLHEIM 