Hvorfor så taus, ordfører Martinsen?

Når en kommune opptrer brutalt og kommuniserer maktfullkomment, må fellesskapet varsles.

En skyfri morgen forrige uke kom jeg til å se ut av kjøkkenvinduet. Jeg har en kronisk sykdom som gjør meg lysfølsom, og jeg hadde merket et skarpere lys. Stort er sjokket da jeg oppdager at en rekke trær og busker mot tilstøtende kommunal vei er fjernet. Til den rantende lyden av en motorsag kommer jeg meg smått om senn ut av huset og blir vitne til ren vandalisme. Jeg får reddet et par stubber, men synet av naturinngrepet er likefullt forferdelig.

Det skulle vise seg at Råde Graveservice er eksekutør, mens Fredrikstad kommune står ansvarlig som oppdragsgiver. Kommunen hadde tidligere sendt brev om gravearbeider på grunn av ny vann- og avløpsledning, men dette gir selvsagt ingen blankofullmakt til villmannsferd i et boligområde. 

Siri Martinsen har ikke engang giddet å svare. Det stemmer i det minste bra med inntrykket av kommunal arroganse.

Jeg anser meg for å være et velvillig menneske og ville selvsagt ikke ha protestert mot fjerningen av buskas i grøfta der det skal graves (selv om det stod et epletre der), men byråkratene nøyde seg ikke med dette. De hevdet blindt sin rett på kommunal grunn og ditto tomtegrenser. Dermed fjernet de også trær på skrenten over grøfta og ødela det vi møysommelig har opparbeidet foran huset.

Vi bor på en naturtomt der disse trærne og buskene gir skygge til terrasse og fugleliv på varme dager, men vi vil også slippe inn lys til drivhus og kulturplanter. Uken før kommunen tok seg til rette, hadde jeg hyret en kar som brukte mange timer på å beskjære og klarere trær og grener mot diverse ledningstrekk. Det gjør vi selvsagt hvert år. 

Etter at jeg noe rystet oppdager hvordan fronten av eiendommen er skadet, herunder skjermingen mot innsyn, blir jeg av arbeidslaget på stedet lovet en ørliten kompensasjon. De vil kappe opp den store bjerkestammen for meg og dessuten ta med trevirket som ligger på eiendommen min. Vennlige og hyggelige folk, tross alt. Men se, kommunen skal igjen demonstrere makt. De nekter firmaet å hjelpe meg. 

Hvem har politisk ansvar for en slik framferd mot byens innbyggere?

Jeg ringer prosjektlederen i kommunen og blir møtt med en kommunikasjon som burde tilhøre fjerne tider. Da han har hørt meg fortvilet melde om ødeleggelsene, avleverer han en serie fnysende spørsmål som «Du visste ikke at vi skulle grave der?» Retoriske spørsmål, kalles det, typisk for asymmetriske maktforhold. Slik dekker prosjektlederen over sin grove vurderingsfeil, for i dokumentene kommunen har sendt ut finner jeg ingen ting om trefelling og mulige miljøødeleggelser, langt mindre et nabovarsel. 

Ja, vi har vitterlig levd i vill uvitenhet om kommunal rett under alle disse åra, ved å ta vare på naturen.

Samme fyr sender meg senere et brev – med sine sjefer i kopifeltet – der det svart på hvitt står at familien min simpelthen ikke har hatt rett til å pleie «kommunens trær og busker» i tomteskillet. Det gamle Dusteforbundet ville garantert slått opp en slik rettshevdelse.

Ja, vi har vitterlig levd i vill uvitenhet om kommunal rett under alle disse åra, ved å ta vare på naturen. Dermed har vi heller ikke hatt rett til å beskjære trærne av hensyn til strømførende ledninger, telefonlinjer og bredbåndslinjer, mens eierne av disse linjene kunne ha pålagt oss erstatning om ledningene ble ødelagte. Et slikt erstatningskrav skal heretter altså videresendes til kommunen.

Skulle vi fulgt kommunens tvangsmessige rettsforståelse og latt alt dette vokse uhemmet, med fare for trafikk og mennesker på den tilstøtende kommunale veien, burde vel byråkratene ha informert om sitt eget ansvar. Ut fra den dårlig skjulte trusselen i brevet å dømme, har kommunen således vanskjøttet sin påståtte rett i søtti år.

La det ikke være tvil: «Guttæne» i kommunen mangler anstendige argumenter. De rotter seg sammen mot den lille mann i gata, men den kommunale gjengen er større enn som så. 

Jeg skriver til ordfører Siri Martinsen og informerer om ødeleggelsene, umyndiggjøringen og den mangelfulle kommunikasjonen. Bare en gang tidligere har jeg sendt et slikt brev til en ordfører, nemlig til hennes forgjenger Jon-Ivar Nygård. Han svarte respektfullt og umiddelbart. Dagen etter kom en lastebil fra kommunen som ryddet opp i kvisthaugene kommunen hadde etterlatt. 

Siri Martinsen har ikke engang giddet å svare. Det stemmer i det minste bra med inntrykket av kommunal arroganse. Disse kommunikasjonsforholdene minner meg om alle varslingssakene som har versert i kommunen, for her lukter det ukultur lang vei.

Fredrikstad kommune har som ambisjon å holde en høy miljøprofil. Da skal de ikke gjøre aktverdige veiarbeidere til vandaler og på lemfeldigste vis påføre byens innbyggere et ødelagt miljø, om det så bare er på en knaus i Onsøy. Jeg tør ikke tenke på hva som skjer med folk som lar seg skremme til taushet av kommunale ignoranter. 

Av nettopp denne grunn må ordføreren snarest svare på om alle byens innbyggere risikerer et lignende møte med byråkratenes maktutøvelse.