Hva mener miljøbevegelse og forskere med at vi må få et mer bevisst forhold til naturen? Må mennesket-teknaturen lære å se og sanse på nytt?
Forfatternes Klimaaksjon har de siste månedene kunnet publisere opplyste artikler og essays om forholdet mellom dyr og mennesker, om kjæledyr og pattedyr og skadedyr. En av bidragsyterne lot like godt dyrene selv få tilgang til det menneskelige språket, mens en annen åpnet for kommunikasjon med både kanin og hund. Andre av disse utmerkede tekstene betraktet dyrene gjennom kunnskapens briller, men dermed, kunne man kanskje spørre seg, mer som objekter enn selvstendige vesener? Hvis så er tilfelle, hvordan skulle et menneske kunne slippe dyrenes vesensart inn i språket – altså ikke det artsspesifikke ved dyrene – uten å etablere betrakterens makt?
Frantz Fanons kamp i språket når han skriver «Jordens fordømte» (Pax 1967, 1991) kan være en påminnelse om hva som står på spill. Å bli definert av de andre og sett med undertrykkernes blikk, er i vår tid overførbart til fossilindustriens makt over en hardt skadet natur der kapitalister og forbrukere har produsert monokulturelle overgrep like til denne dag. Fremtidens generasjoner blir definert til et liv på en ødelagt klode av fortidens generasjoner. Naturrikdommen som tilhører alle ble et privilegium for de få. La oss se nærmere på hvilken naturrikdom som ikke kan plyndres fra de underpriviligerte.
Har dyr og mennesker gemytt til felles?
La oss utforske et felles blikk, naturfolkenes høyverdige skyhet, det som hverken ser ned på eller opp til, men gjennom, forbi, til siden.
Det være seg dans med ulver, hestehviskere og de hvite fjellrevene i det grønlandske isødet (så lenge det varer) er kanskje fenomener beslektet med den undertrykte kunnskapsformen jeg peiler inn, like mye en del av den menneskelige organismen i form av instinkter og bevegelsesintelligens, som den organismen der skog og dyr manifesterer sitt fjerne blikk på mennesker, tett på mikroorganismenes heite samliv, eller fra høydedraget der Sara Sølberg søker nytt liv i sin nye bok Sarabande (Oktober, 2021). Få bøker jeg har lest går til de grader inn i den ville menneskenaturens biotoper, psykosens nedsmeltninger, i et forsøk på å ta inn over seg det vanvittige tapet av levende arter under antropocen.
Selv er jeg er på leting etter en omgivelseskunnskap som overskrider forståelsen av fakta og forbinder oss med alt levende, det store vi; og samtidig undringen over naturfolkenes intelligens, på respektfull avstand, for å øve opp sansningen av naturomgivelsenes insekter, fugler, planteliv og dyreliv. Denne sansningens øvelse ligner mer på meditasjon enn mediering av kunnskap, en form for sakpoesi forankret i grammatikk, stillhet og setningsbygning, mer enn språkbilde, fremførelse og assonans.
Huhei, fortellinger melder sin ankomst!
«Livet på garden»
Seks år gammel hører jeg en varm sommerdag morfar snakke hemmelighetsfullt med sin datter, moren min. Dagen etter får jeg beskjed om å kle meg pent, for jeg skulle på bussreise med morfar til gården der han vokste opp, ved Skinnerflo på Rolvsøy.
«Vi begynner med de små», sa morfar til bondekona og tok meg med til både stankens hønsehus og grisenes festplass, skyllebingen. Hun mente jeg var kledd for en bytur. Jeg likte dyra, men fant miljøet utrivelig. I fjøset kunne jeg styre min begeistring for kopende kuøyne og arrogante hester i stallen. Sistnevnte kreatur satte regelrett skrekken i meg. Jeg flyktet ut på tunet og befant meg midt i en vakker ABC-bok fra 1963 som handlet mye om «livet på garden», som det het på samnorsk. Aldri var himmelen blåere, med store bokstaver og lysende vannfarger. Arroganse var forresten noe vi helst så ned på i min familie, selv der den raget så høyt som en hest.
De voldsomme inntrykkene fra gården vekket noe i meg, møkkaluktene i særdeleshet. Jeg måtte i alle fall åpne meg for en ukjent animalsk virkelighet der griser, høner, hester og kuer gikk fra å være fjerne bilder til åpne dyriske innflytelser på et barns mottakelige sinn.
Senere skulle vi få en katt som venn, men også undulater som jeg lærte bort noen fraser til ved hjelp av datidens båndspillere. Først da jeg ble far gikk vi til anskaffelse av hund, en kruttugle av en boxer som het Baltazar, navngitt etter en av de tre vise menn. Det ble nok med navnet, men hundens nærvær forvandlet familien ganske umiddelbart. Vi fikk se både verden og hverandre med en ny munterhet. Da Baltazar skulle dø fordi sykdommene ble litt for mange, var det jeg som tok ham til dyrlegen for avlivning. At sorg kunne bli så voldsom og intens kom som et sjokk. Hva dette skulle forløse mellom himmel og jord kunne jeg ikke engang ane. Min kone og sønn hadde for lengst avtalt å reise på en kort ferietur i de dagene, så jeg skulle få god anledning til å bli kjent med den brennende sorgen over tapet av en firbent venn.
EN BITTE LITEN KROPP I EN BITTE LITEN SPREKK, MED ØYNE SOM TO LASERSTRÅLER. DET ER EN MINK. SÅ SNART MINKEN ER SETT FORSVINNER DEN INN I SINE SPREKKER OG HULGANGER, SOM OM DEN VILLE TIPSE MEG SÅ FREDFULLT DET LOT SEG GJØRE: «DETTE ER MITT MATFAT. FINN DEG EN ANNEN PLASS».
Dyrenes univers – eller multivers?
Vår Askeladden-seilbåt ble redningen. Dagen etter dro jeg til sjøs for å slippe sommervind inn i sjelas mørke. Planen var å fiske, men først ville jeg bade og kjøle ned sorgen. Mens jeg, etter en rask dukkert, knasker på en kjeks og drikker en kopp kaffe, erfarer jeg et underlig nærvær som bare åpne landskap kan gi. Denne gangen er det ekstra påtrengende. Jeg ser meg til begge sider. Ingenting der. Det er først da sola forsvinner bak en sky at jeg må reise meg fordi dette nærværet bare øker på. Jeg kan knapt tro det jeg ser.
Bak meg har en hvit sky tatt form, og formen er ikke til å ta feil av. En boxerhund! Særlig hodets profil har vinden og lyset lykkes godt med. Det er ikke tvil, himmelen tegner en boxer-torso rett over mitt hode, dannet av hvite sommerskyer. Jeg er litt rystet, i en usedvanlig blanding av glede og sorg. Uten å tenke meg om pakker jeg mitt enkle pergast i en fart og entrer båten.
Sensommerdagen er vilter. Derfor gjør det jeg elsker aller mest med båt, gir full gass i motsol og lett motvind, rett til havs!
Et godt stykke ut i Oslofjorden, med Lyngholmen som en tynn landstripe bak meg, kaster jeg ut dreggen og lar bånnsnøret følge ettter så snart vi har fått feste. Vi? Det er stadig varmt, og jeg befinner meg like over en renne på sjøbunnen der småseien tidvis stimer etter agn. En uro griper meg. Igjen dette utvidende nærværet. Hva er det som skjer? Det er bak meg, som sist. Jeg snur meg forsiktig, og der, i den nære horisonten, er boxerskikkelsen. Denne gangen i full størrelse og med naturlige proporsjoner. Uten at jeg tenker det oppfatter noe i meg at boxeren på himmelen er et varsel. Vinden er blitt kjølig, når jeg kjenner etter. Jeg drar opp dreggen i en fei og setter kursen mot land. Det tar tjue minutter med full fart på motoren. Seilet har heldigvis fått være i fred. Tordenbraket i det fjerne blir fulgt av svarte skyer som ruller over himmelen, slik vi så presist sier i dette kyststrøket. Lynglimtene kommer ennå spredt. Jeg er på åpent hav og kjenner meg liten, men samtidig trygg, som om noen våker over meg. Ikke før har jeg fortøyd båten og kommet meg opp på brygga, braker uværet løs med skybrudd, torden, kastevinder og lynsirkus.
Dagen etter er godværet tilbake. Jeg skynder meg ut av den iltre sorgens avlukke der Baltazar er navnet på utgangsdøren. På vei ut fra brygga vinker folk fra en båt der en boxer står i stavnen og bjeffer. Jeg tar ut til Lyngholmen som har en smekker lagune på sin sydvestside med fri tilførsel av friskt sjøvann, men der er det fullt av småbåter og sommergjester. På vei ut møter jeg enda en båt med en boxer. Båten passerer noen meter unna båtripa i den smale lagunen og hunden logrer når jeg smatter til den. Jeg smiler fra syd til nord og finner en badeplass lenger inn i arkipelet, på den andre siden av holmen. Ikke før jeg har ankret opp og fortøyd, kommer den siste boxerbåten igjen. Den legger til på den andre siden av det smale sundet, ti-femten meter unna, og jeg får en litt høylydt prat med eieren og logrende trøst rett i synet. Om det finnes en hundehimmel…
Det navnløse nærværet
Og om det finnes et stille språk, like rikt som tale- og skriftspråket? På en annen holme like ved, tok jeg noen år tidligere i land for å fiske etter makrell. Jeg hadde med havfiskestangen og etablerte meg på et egnet sted. Det var forresten der jeg først ble bevisst at det er et rom bak menneskekroppen, sjelens sted, ifølge buddhistene; et rom vi sjelden gir oppmerksomhet, antakelig fordi det er mer virksomt enn synlig? Ren natur? All sannhet er buet og sirkulær, lærer jeg bort. Det er derfor sannheten unnslipper oss i sin helhet, men vi kan lovprise formen og schwungen!
Mens jeg kaster ut sluken og ikke tenker på noe som helst, kommer det navnløse nærværet, lik en ukjent persons nærvær, og fyller naturrommet i meg og rundt meg. Det blir brått ubehagelig, fremmedartet. Jeg ser til høyre for å forsikre meg om at det ikke er noen der og rister av meg fornemmelsen av at noen ser på meg. Etter ti minutter er blikket jeg ikke kan se så intenst at jeg må sveive inn snøret, legge fra meg fiskestangen og finne ut av dette. Jeg står like nedenfor en bergvegg. Vannet foran meg er krystallklart. Det er først når jeg snur meg helt rundt at jeg ser blikket. En bitte liten kropp i en bitte liten sprekk, med øyne som to laserstråler. Det er en mink. Så snart minken er sett forsvinner den inn i sine sprekker og hulganger, som om den ville tipse meg så fredfullt det lot seg gjøre: «Dette er mitt matfat. Finn deg en annen plass». Eller kanskje minken bare var nysgjerrig? Kanskje den bare var mink? Dyret utstrålte ingen invadering eller trussel, mens min naturgamle persepsjon ante en form for likeverdighet gjennom ulikhet.
Å høre sammen
Når sønnen min er tilbake fra feriereisen drar vi ut med båten og ankrer opp på en annen holme. Se om ikke det passerer en båt med en boxer her også. Vi kjenner fortsatt på savnet, men selv om sorgen etter en kjær hund og familiemedlem er heftige saker, gir det verste seg etter noen dager.
Hjemme etter båtturen blir vi sittende og snakke sammen. Jeg spør en passant om sønnen min kunne tenke seg en ny hund. Svaret er kontant, og han retter meg: «Ikke «hund», pappa, «boxer». Vi blir enige om å tenke i den retning, og jeg kommer til å spørre hva boxeren skal hete. Selv foreslår jeg Ringo. Sønnen min på tolv år rister stille på hodet og sier med myndighet: «Hva med Bono, pappa». Da er det avgjort, sier jeg med et smil. Noen dager senere ringer jeg veterinæren og ber henne være på utkikk om det skulle dukke opp et kull med boxer-valper.
Det går seks-sju uker før veterinæren ringer og forteller om en boxer på fem måneder som trenger et nytt hjem. Eierne venter barn og håndterer ikke den viltre valpen lenger. Vi ringer de vennlige menneskene og avtaler tid for å få treffe hunden og se om kontakten er der. Dette er ofte ikke så lett å teste med boxere, for det er nesten umulig å ikke oppnå kontakt. Overfallet er frydefullt, vi kommer på hundefot, valpen legger seg endog til hvile på fanget til sønnen min. Da er det jeg spør, noe omtumlet av inntrykkene: «Hva heter han her da?». Eierne ser på hverandre og ler. «Ah, det glemte vi å si! Han heter Bono».
Bono ble den største utfordringen jeg har hatt som hundeeier, for han hadde mistet hjemmet sitt i den verste unghundperioden og trengte en ny start. Men vi hørte sammen fra første møte, og ble kanskje også satt i kontakt på måter vestens mennesker har glemt å sanse? Bono ble en umistelig venn, en stor og leken boxer som fulgte meg lenge etter han var død. Hvordan vil jeg ennå ikke fortelle. Med årene ble minnet av hunden til et lys i farger som skiftet innenfor det fargespekteret Goethe kartla og beskrev, helt til det bare er et skinnende hvitt lyspunkt igjen. Bono ble en stjerne på hjernens nattehimmel, og like bakenfor hjernens kjemi, residerer en skjønnhet som elsker alt levende.
/ Epilog
Den amerikanske nevrokirurgen Eben Alexander ble kjent for å ha sett lignende lyspunkter under en kritisk hjernehinnebetennelse. Skadene på neocortex var så alvorlige at hallusinasjoner var utelukket, herunder slike som kunne vært forårsaket av medikamenter. Det faktum at Alexander etter noen måneder ble frisk, overrasket spesialistene som behandlet ham. Etter syv dager i pustemaskin og koma, vender den ateistiske legen tilbake til livet med en visshet om himlenes eksistens. Han skriver en bok om disse høye himlene, om engledansen og OM-lyden som søkende mennesker kan få ane. Jeg merket meg likevel noe mer jordnært i det høye. Nevrokirurgen forteller om en egen himmel for dyr. Overalt, fulltonende glede. Kvantefysikken har lært oss at det ikke bare heter univers, men multivers, og for vitenskapsmannen ble erfaringen i koma og på dødens rand en oppdagelse av bevissthetens grenseløse grenser[1].
DS
FREDDY FJELLHEIM 