Det er på tide å ta farvel. Etter ti år med festivalarbeid i litteraturens og poesiens tjeneste må jeg innse at denne byens eventmakere på Litteraturhuset foretrekker å drukne publikum i bokbad.

«Poesi er kanskje ikke det viktigste i verden», skrev poeten Nils-Øivind Haagensen i diktet Poesi i Grenseland bestilte til årets poesiforestilling. Det skjedde det året poesifestivalen fikk sin første store institusjonelle anerkjennelse med en betydelig bevilgning fra Norsk Kulturråd, men slike signaler oppfattes ikke på Litteraturhuset i Fredrikstad. Der synes inkompetansen å være beslektet med en provinsiell misunnelse: «Du skal ikke tro at du kan lage noe mer originalt enn oss».

FREDRIKSTAD SOM RETRO-BY?

Jeg har etter beste evne ignorert ignorantene og gjort Poesi i Grenseland til en omreisende festival. Vi har besøkt Oslo ved flere anledninger og Norsk Litteraturfestival på Lillehammer med godt publikumsoppmøte. For to år siden innledet jeg et nytt samarbeid med byens ildsjel i kulturarrangementer, Wiggo Andersen. Når han beklageligvis trakk seg fra Ord i Grenseland, valgte jeg å gi Litteraturhuset en «second chance». 

Formasjonen til årets poesiforestilling var inspirert av danseplattingen som kan  ha vært opphavet til det klassiske greske teateret, og med nyskrevne dikt og nykomponert musikk. Tema var det lite publikumskrypende: «Undertrykkelse, frigjøring og sivil ulydighet». I denne artikkelen vil jeg gi eksempler på hva som kan skje hvis du skaper noe utenom det vanlige innenfor byens litterære felt, særlig på Litteraturhuset.

Etter noen hundre arbeidstimer med årets festival må jeg konstatere at udugeligheten trumfer alle estetiske ambisjoner i den vakre bygningsklossen i Storgata. Mens jeg er i fullt arbeid med poeter, musikere og gjendiktere lar daglig leder Roy F. C. Andersen meg sitte på vent i to og en halv måned før han undertegner kontrakten. Sendrektigheten fortsetter på alle nivåer. Min musikalske samarbeidspartner venter forgjeves på svar om lydproduksjonen. Selv får jeg langt om lenge innvilget et tjue minutters møte på huset like før arrangementet. Markedsføringen svikter totalt, og uviljen ligner et velkjent hånflir for alt som heter nyskapning. 

På arrangementsdagen er kaoset komplett. Våre iranske æresgjester, Fribyforfatterne, blir vitne til et lavmål av profesjonalitet fra stedsarrangøren. Mikrofoner mangler eller virker ikke, øvelsen som er forberedt i måneder må avlyses, projectorene er i stykker, lyssettingen blir montert like før publikum kommer inn, for bare å nevne noe. To ansatte gjorde så godt de kunne, så dette er et lederansvar.

Hvis det ikke var for at Litteraturhuset hadde opptrådt like destruktivt tidligere, ville jeg ikke giddet å bringe kalamitetene til torgs. Det minner igjen om en «styrt avvikling», for huset reklamerer vitterlig med «digital produksjon» på sine hjemmesider. Som i fjor er lydopptakene vi skulle bruke til å promotere poesiforestillingen ødelagte. Det har sin pris. Heldigvis klarte vi å skjule kaoset for kritikeren som ga poesiforestillingen overstrømmende omtale her i avisa, men heller ikke det monner for litteraturfunksjonærene. 

Oppstod all denne likegyldigheten i ly av stamgjest Vigdis Hjort og sk(r)ålende selvtilfredshet med årets Ord i Grenseland og desslike, og er Fredrikstad stadig en retro-by der alle må gjøre det alle andre har gjort? La meg få nevne bakgrunnen for slike spørsmål:

KUNSTNERISK KVALITET

Mine poesiarrangementer i denne byen har hatt fulle hus bl.a. med gjendiktere av poesi, noe som ikke er gjort før i Norge. Da jeg skaffet prominent besøk av en poet fra Nobelkomiteen i Stockholm presterte en molbo å lage et konkurrerende poesievent på samme tidspunkt, i frykt for at jeg skulle lykkes altfor godt med Poesi i Grenseland. Før poesifestivalen det året snekret noen utvalgte i festivalledelsen en annonse der to poeter regelrett ble hengt ut. At jeg likevel fikk med meg riksmedia og NRK ble betraktet som mer misunnelsesverdig enn beundringsverdig. Min søknad til en lokal institusjon for påfølgende års prosjekt ble deretter vraket av en annen nidkjær person som tilhørte festivalledelsen. Habilitet: Null.

Jeg minner om dette fordi slike kumpaner satser på skjult maktmisbruk og letargisk glemsel. 

Noen av avisens lesere vil kanskje huske hvordan den daværende ledelsen på Litteraturhuset noen år senere undergravde Poesi i Grenseland, til sterk kritikk fra Forfatterforeningen og Norsk Faglitterær Forfatterforening. Litteraturhuset prøvde likevel å raske til seg bevilgningen Poesi i Grenseland hadde fått fra min søknadsgiver. Med liv og lyst ble de originale planene mine ødelagt, bl.a. med en egen poesitrupp på huset, samarbeid med et flyktningemottak, skrivekonkurranse for folk flest og skrivekurs med noen av landets flinkeste skrivelærere. Kremmerne triumferte med å etablere en avlegs poesiaften i Aftenlandet. 

Manøvren var hakket verre enn useriøs, og jeg nevner det bare fordi Litteraturhuset ingenting har lært. Når jeg oppdager at vår høyt respekterte biskop Atle Sommerfelt i mange år har vært styremedlem i denne kommersielle institusjonen, blir jeg noe forundret.

Å huse en markant poesifestival ville slik vært en styrke for Litteraturhuset når de skal søke støtte fra stat og kommune for å sikre den private driften, men det forstår ikke den nåværende ledelsen. 

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at kunstnerisk arbeid alltid må være på leting både etter det nyskapende og det folkelige. Det er en kulturell bragd av internasjonalt format når de norske litterære søknadsinstitusjonene våger å satse på kunnskap og innsikt som fornyer kulturen. Litterære styrkeforhold er ikke proporsjonale: Å huse en markant poesifestival ville slik vært en styrke for Litteraturhuset når de skal søke støtte fra stat og kommune for å sikre den private driften, men det forstår ikke den nåværende ledelsen. 

Kulturutvalget i Fredrikstad kommune forstår det. Viken fylkeskommune forstår. Kulturrådet, som nevnt. Norsk Forfattersentrum, ikke å forglemme. Og Fredriksstad Blad, som anmelder poesiforestillingen over syv spalter. Poesifestivalens andre arrangement, Missa Mystica, med kor, danser, musikere og poeter, ble sist søndag ivaretatt på fremragende vis av de profesjonelle medarbeiderne i Fredrikstad Domkirke. 

Jeg vil få takke alle gode krefter for bidrag til noe så uanselig – og språklig skjerpende! – som poesiens kunst. 

Preik er det nok av.

EVENTBYRÅET

For egen del skal jeg ikke beklage meg. Uaktet småligheter har jeg med god hjelp gjennomført mine prosjekter i hjembyen og i andre byer. At Eventbyrået i Storgata for andre gang ødelegger en poesifestival kan jeg vanskeligere leve med, men dette vil garantert forfattere og norske søknadsinstitusjoner merke seg. Selv ikke min arbeiderklassebakgrunn kunne endre lunkenheten jeg møtte hos Eventbyrået, med en poesiforestilling som handlet om tortur og kvinneundertrykkelse. Kjedelige greier for skravleklassen, antakelig.

Hva jeg ikke kan akseptere er at ledelsen utsetter våre iranske æresgjester og Fribyforfatterne for en slik mottakelse. Det skjer samtidig med at Fredrikstad på prisverdig vis blir Friby for en forfulgt forfatter. 

Jeg forventer en offentlig beklagelse fra Roy F. C. Andersens for denne respektløse behandlingen.