Protestene mot rivningen av Y-blokka tyder på at det tross all opportunisme og statsforvaltet funksjonalisme finnes et folkelig engasjement.

Et sobert bygningsmiljø i hovedstaden har blitt del av folks identitet.

Folkelig identitet trenger ikke lenger en paradegate eller et Ara Pacis. Det kan like godt være et bortgjemt og uanselig sted, som først med rivningstrusselen hengende over seg fremtrer med sin sanne betydning i et mulighetssvangert byrom.

Det overrasker ikke at norske politikere ofte faller ned på rivningsstragenes grunn. Representanter for denne samfunnsklassen foreslo i sin tid å rive Gamlebyen i Fredrikstad og utplane vollgravene bl.a. for å frigjøre boarealer.

De edleste motiver kan ende med de mest fatale misforståelser.

Men Regjeringskvartalet og Arbeiderpartiet? Skal vandalene – med milliarder av folks skattepenger – sørge for at terroristen får totalt gjennomslag for sine ødeleggelser? Kampen for å redde Y-blokka må snarest plasseres i denne historiske konteksten.

Representanter for alle partier og frivillige organisasjoner må etablere at byggverket bør bli stående som et moderat seiersmonument.

Mens landet vårt i koronarisk tid feirer frigjøringsjubileum og en noe frihetsberøvet nasjonaldag:

Den solide og moderate Y-blokka kan også være et monument over en epoke der nordmenn satte tæring etter næring. Monumentet vil dessuten målbære en historisk beskjed til alle fanatiske destruksjonskrefter.

Vi sanksjonerer ikke terrorister blinde hat ved å jevne vår historie og verdighet med jorden.

Området rundt Y-blokka kunne beplantes med roser av alle slag og i alle farger, som en ærbødig referanse til Rosetogene og folkehavet som fylte Oslos gater i dagene etter 22. juli, det året vi fikk erfare hva samhold kan gjøre med oss.

//

Artikkelen har vært trykket i Dagsavisen.