Hvis det ikke hadde vært en uhørt banalitet, kunne man sagt at Henning H. Bergsvåg er en institusjon i norsk poesi. 

I denne nedstengte tiden utgir poeten fra Bergen sin syvende diktbok siden debuten (Newfoundland, 2000). I et noe ubeskjedent intervju med seg selv på forfattersiden sin antyder Bergsvåg at denne boken avslutter en tyve år lang fase i forfatterskapet. «Dette er ikke et stille sted», som årets tittel hevder, synes for meg å avslutte mye mer enn som så, men det står klart at boken kombinerer typiske bergvågske temaer som (det noe romantiserte) «mennesket», og «natten», og kjærligheten, og «språket».