«Nettopp slike steder blir minneverdige i skjønnlitteraturen, kanskje fordi de allerede bærer litterære kjennetegn?»

For ti år siden etablerte en siciliansk kokk seg på hjørnet mellom Stubenrauchstrasse og Gosslerstrasse i bydelen Friedenau, Berlin. Mannens rungende røst og sobre kokekunst har blitt et samlingspunkt for både tyskere og italienere. Kan folk samle seg om en stemme? Silvio Panzera, som er kokkens navn, sørger i alle fall for å bli hørt på mange frekvenser i omgivelsenes kollektive hørsel.

«I Moirtifami da Silvio» er restaurantens noe kryptiske navn. Ingen ordbok kan forklare hva navnet betyr, men språkhistorisk skumler det av død og magens romling. Svære terrakottakrukker med små oliventrær står oppmarsjert på hver side av portbuen, og lindetrær gir skygge til uteplassen foran restauranten. En munnrapp kyniker kunne beskrive dette sosiale samlingsstedet som et spill med italienske myter. Jeg undres på om det snarere er et forsøk på å skape et mini-Palermo, fødebyen signore Silvio forlot til fordel for Berlin.

TERRORFRYKT OG KOFFERTHJUL/

Friedenau er en arkitektonisk perle og et attraktivt bo-område der et klart flertall av befolkningen stemmer rød-grønt. Bydelen har Berlins høyeste befolkningstetthet, og den geometriske gatearkitekturen kan smykke seg med en bygningsmasse som for en stor del ble skånet for bombingen under 2. verdenskrig. De bevaringsverdige bygårdene ble oppført under den økonomiske boomen på 1870-tallet. Yppige karnapper pryder mange av dem. Terrassene kan ligne små annekser, og flere steder huserer eierne på svære, frodige takterrasser. «60 kvadrat koster fort 8-9 mill her», betror en skingrende Brynhilde-skikkelse meg ved et tilfeldig bord. Ikke mindre enn fem helsekostforretninger befinner seg innenfor en radius på en kilometer. Den tyske middelklassen strutter av politisk korrekt sunnhet og arbeider til alle døgnets tider. «Dere nordmenn ferierer vel litt hver dag, dere?» ymter Brynhilde frempå. En gang i tiden var Friedenau også kunstnerstrøket i Berlin. Her bodde Marlene Dietrich, Günther Grass og Hans Magnus Enzensberger. En varm høstdag suser en syklende Nobelprisvinner forbi meg på fortauet, selveste Herta Müller.

På gatehjørnet der jeg har mitt utkikkspunkt passerer fredelige mennesker i flokk og følge, men den økte spenningen i storbyen etter terroranslaget på Breitscheidplatz er merkbar. 71% av berlinerne frykter et nytt terrorangrep, viser en fersk undersøkelse. «Vi lever som normalt», sier folk, og skjuler angstens ulmebrann så godt det lar seg gjøre.

Om morgenen: unge stemmer småprater på vei til en av kvartalets mange skoler, med plastfotballer som spretter mot gatelegemet. Den mest utpregede lyden i dette mikro-kosmoset er likevel kofferthjul mot hard asfalt. Koffertene triller fra tidlig morgen til sen kveld.

 

Å SE ITALIENSK/

Men det var denne restauranten. Som for å illudere billedfeltet på et siciliansk tempel har eierne av I Moirtifami forstørret opp familiefotografier over de store vinduene. På den ene siden er det en svart-hvit poster av eieren og hans sønn, et lite hint, skal det vise seg.

For Silvio Panzera er ikke bare innehaver av en restaurant, men også hovedrolleinnehaver på det stedet. Replikkene formelig roterer rundt munntøyet på mannen. Noen ganger svir de ladede konsonantene luggen av kelnerne hans, men som oftest smeller lattersalvene veggimellom mens tyskerne spisser ører og lytter til språkmusikken. På slike steder blir gjestene et publikum. De som arbeider der er i samme familie, men de står også på samme «scene»: Det sosiale teateret har sterke folkelige tradisjoner i Syd-Europa.

Fra dette gatehjørnet hører vi ikke tysk, men sangen fra det italienske språket. Hører og ser, for å være mer presis. Den som ikke ser italiensk, har neppe hørt dette språket i sin fulle skikkelse. Italiensk kan ikke et øyeblikk skilles fra kroppene og gestene som bærer språklydene fram, og italiensk er det språket som fyller dette tyske gatehjørnet med spirit.

Hos I Moirtifami da Silvio værer jeg en kampånd. Stedets atmosfære er ladet med en viss spenning, som om forhistorien skjuler et ukjent drama. Eller er det kanskje noe under oppseiling her? Hva er det sansene mine registrerer?

MATKULTUR, KLASSESPRÅK/

På denne tiden av året jager jasminduftene gjennom gatene i Friedenau, en tornado av duftenes hvite ild. Til sansenes levende notatbok registrerer jeg artefaktene i vindusutstillingen, eller f.eks. et sentralt plassert bilde av Marlon Brando, som far-og-sønn-bildet på «frisen» over vinduene leker med rent filmhistorisk. For ikke å snakke om de trange rommene inne i restauranten der røde vegger er spekket med svart-hvitt-bilder fra familiealbumet. Det er så mange av dem at gjestene får følelsen av å være på besøk i et privat galleri. Også her finner jeg far-og-sønn-bildene. Stedet insisterer på å vitne om familiehistorien, selve «La Storia», som forfatteren Elsa Morante så gripende vevde i romanens tekstur, og «La Famiglia», historien som hennes litterære romansøster Elena Ferrante har erobret leserne med. «Det kom mennesker før oss», hvisker det fra disse restaurantveggene. Vi som er bofaste i eget land hører kanskje ikke slektstemmene hviske på samme måte som immigrantene gjør?

Etablissementer som dette er innsatt med personlig historie, ikke bare gjennom fotografiene og artefaktene, men også i øynene og gestene til familien som arbeider der. Sicilianerne holder sammen, ruger på en kompleks kollektiv identitet, balanserer flokken med ledige bevegelser. Vi tilreisende som gjester restauranten blir dermed de fremmede hos de fremmede, mottatt med stor vennlighet.

I Moirtifami er forsåvidt et beskjedent etablissement, men ikke desto mindre et populært sted. Dette beskjedne fenger min interesse langt mer enn de kulinariske templene jeg har besøkt i Berlin. Forskjellen på overklassens stilrene kjølighet og arbeiderklassens sydende temperament avspeiles også i matkulturen. Sjelden har jeg fått en mer folkelig pasta con ricotta e pomodoro enn her. Ja, folkelig! Fra slike italienske mattradisjoner har Jamie Oliver hentet sitt røffe matkonsept og lokket mang en mann til grytene og grillene. Rettene her tilberedes på en komfyr bak en høy glassdisk i inngangspartiet. Disken er fylt med skinker og oster, ferske og syltede grønnsaker. Maten på dette stedet har karakter, for å låne enda et begrep fra teateret, og rettenes enkelhet er i overensstemmelse med den naturhistoriske fremtiden.

Nettopp slike steder blir minneverdige i skjønnlitteraturen, kanskje fordi de allerede bærer litterære kjennetegn? Tenk bare på Simenon og hans kneiper, eller Harry Holes restaurant Schrøder i Jo Nesbøs krimromaner. Shakespeare. Dickens. T.S. Elliot. Listen over litteraturens spisesteder er lang, og ofte er det ikke de smekre stedene som blir de beste litterære kandidatene.

 

MELLOM / LINJENE

Om Silvio er solisten, er sønnen Mike regissøren. Respekten han viser faren sin er det vanskelig å beskrive på norsk. Den er ikke av det underdanige slaget, heller ikke foreløpig, i påvente av et klassisk fadermord. Kanskje dypt takknemlig? Det beveger meg å se hvordan sønnen tiltaler faren, og hvordan opphavet responderer med stødig tålmodighet. En tanke streifer meg en kveld, at far kan ha reddet sønn, og at sønnens takknemlighet deretter gjelder i all fremtid. Kanskje er det omvendt. Slike relasjoner kan danne en viss sosial energi i en kontekst som dette. Fotografiene av far og sønn gir næring til mine observasjoner. Faren i forgrunnen bak svarte solbriller, sønnen i bakgrunnen med et åpent blikk, på vei fram i bildet. Et radarpar, et skjebnefellesskap? Det er ennå ikke avgjort.

Mr. Mike, som noen kaller ham, ser gjestene rakt i øynene. Han veier og måler oss med blikket, trekker sine spørrende konklusjoner, kommer tilbake til bordet og gir kommunikasjonen en ørliten vri, som for å prøve sine funn og gi sin tolkning en ny vinkling. Han observerer mennesker slik forfattere og skuespillere gjør, slår det meg. Er vi ikke alle slike observatører? Jeg kan levende forestille meg hvordan det sosiale livets små fortellinger oppstår, som han for alt jeg vet serverer sine kolleger som kveldens sosiale fangst.

Det finnes usynlige sosiale kunstnere, de som ikke gjør noe vesen av seg, men som skaper vibrante sammenhenger der mennesker møtes. Gjennom et stillferdige nærvær og en respektfull holdning virker det som om Mr. Mike fører gjestene sammen og slik preger sitt miljø, diskret. Vi som spiser der blir del av et fellesskap uten navn. Profesjonaliteten kan være runnet av en gammel sosial orden: Persontypene som får deg til å kjenne deg som den ene spesielle, i dette tilfelle den ene spesielle gjesten, så lenge det varer.

 

SOM FORSEGLEDE BREV/

Fra mine vinduer noen etasjer over gatekrysset merker jeg noe som ikke er så lett å oppdage ved bordene, en slags miniatyr: Hverdagens stillhet, og den litt tørre fornemmelsen av skifergrå formiddag. En kjølig vind trekker gjennom gatene. Ensomme eldre menn stikker innom restaurantcafeen for en kjapp espresso, noen venninner innvilger seg et glass hvitvin. Ennå er gestikken hvilende og bestikket blankt. I den unge dagen er lydnivået blant sicilianerne like stille som i en forlatt hage. Kvinnene som jobber der på denne tiden av døgnet ser ut som om de fører lange indre monologer. Ansiktene er som forseglede brev, budskapet lar seg ikke tyde. Den gode Silvio nikker og smiler litt fraværende når han passerer, for også han er fordypet i sine formiddagstanker. Samtaler han med slektningene fra fortiden, slik Octavio Paz beskrev mexicanernes sosiale aktiviteter i siestasøvnens drømmer?

Når kvelden kommer inntrer forvandlingen. Yngre og mer målrettede gjester strømmer til gatehjørnet. Mørket skal snart legge en demper på både hjemlengsel og andre murrende tanker og følelser. Signore Silvio fyller lungene, støter ut sine replikker og spiller sin hovedrolle uten annet synlig manus enn menyen.

Rett som det er stanser tiden opp i blikket på både far og sønn. Da virker begge like hjemløse, som skuespillere i en kort pause bak sceneteppet. Det er som om noe vekker dem, får dem ut av rytme, før en ny bestilling suser inn og rollene igjen gjør krav på sin aktør. Dette er det menneskelige i midlertidige fellesskap: de små sceneskiftene som gjør det mulig å holde den sosiale forestillingen i gang, før de usynlige teatermaskene igjen kommer på plass.

 

*

 

PS: «I Moirtifami» er Palermo-dialekt og betyr direkte oversatt «De mordsultne», forhåpentlig med betydningen «De dødssultne». Buon appetito. //

Juni 2018: Restauranten har fått nye eiere og nytt personale, men eksisterer videre under samme navn. DS